TRO - HÅP OG KJÆRLIGHET
OG EN STOR DÆSJ LIDENSKAP
Idag blir det en annerledes bloggpost, enn det som vanligvis publiseres her på NWB, så det er like greit å lage seg stor kopp te eller din favorittkaffe, og sette seg godt til rette, for det vil ta noen gode minutter av din dyrebare tid. Men det skal likevel handle om kjærlighet; kjærlighet til hva man liker, hva man jobber med og kjærlighet til alt som er viktig i livet, og ikke minst kjærlighet til kunst - og mellom-menneskelige relasjoner. For når det kommer til stykket så handler livet generelt alltid om tro, håp og kjærlighet, denne gang sett fra undertegnede sin synsvinkel, og dermed hva NWB står for, hva NWB er, og ikke minst hva NWB ønsker å formidle.
Så neste naturlige spørsmål fra leseren, og som enkelte har vært veldig nysgjerrig på er; hvem er NWB? Vel, det skal du få vite, men først har jeg masse hjertet som skal få komme ut til deg som leser bloggen vår, eller til deg og/eller dere som vi er så stolt av å samarbeide med. Wow - jeg er så takknemlig for alle jeg har fått lære å kjenne, maile med, le med, skrive med, snakke med, jobbe med og ikke minst de jeg - og vi har møtt. Og i all ydmykhet, og med den største respekt; til de fantastiske fotografene som har gitt meg tillitten til å jobbe med deres høyst personlige og kreative fotokunst.
Jeg er for evig takknemlig 'beyond words' ovenfor våre publiserte fotografer og andre bidragsytere, og gledestårene har mang en gang tatt overhånd når mailer har blitt besvart med tillatelse til å bruke de mest sjelsettende bilder, som rører både mitt følelses hjerte og mitt estetiske hjerte, gjerne supplert med de fineste ord, og glede over å bli publisert hos NWB. Det er da jeg tenker; jeg har verdens beste jobb! Seriøst - verdens beste jobb. Hvem vil vel ikke gjør verden vakker og fin, og til et bedre sted å være?! Hvis jeg gjennom denne bloggen, kan gjøre en liten flik av verden litt vakrere, litt bedre og samtidig spre glede og kjærlighet, gjennom å vise frem de flinkeste & mest kreative artistsjelene, da har jeg 'lykkes'. Og hvis det i tillegg berører noen på enda flere plan og dypere nivå, så er det å regne som en ren ekstrabonus. For det er akkurat det, det egentlig handler om; å berøre & inspirere.
Jeg så nylig en dokumentar, hvor en fortalte at hans favorittord var nettopp inspirere/inspirasjon, og jeg kunne ikke vært mer enig, fordi det er et så sterkt positivt ladet ord. Det oser av godhet og styrke, og på wikipedia står det følgende:
Inspirasjon kommer fra latin inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i eller åndedrag. Begrepet brukes også i overført betydning for stimulans eller tilskyndelse til kunstnerisk eller annen åndelig virksomhet. Begrepet inspirasjon er dermed et positivt ladet ord med flere betydninger:
* Innånding er innen medisin og fysiologi synonymt med inspirasjon, og referer til den delen av respirasjonen som består av at luften trekkes inn i lungene.
Disse tre elementene er også våre mest livsviktige, og vi trenger de alle sammen for vekst og utvikling. Det kan ikke bli mer positivt enn som så. Og det er det som ligger som drivkraft bak hele konseptet til NWB. Jeg har latt meg inspirere, og jeg har et stort ønske om å inspirere; inspirere kommende bruder, lesere som elsker det vakre, og ikke minst inspirere alle som ønsker å la seg inspirere; enten du er fotograf, designer, blomsterdekoratør, frisør, vertinne, kommende svigermor, mamma, venninne, forlover, eier av brudesalong, bryllupsplanlegger 'and so on'.
Fra jeg var liten har jeg latt meg inspirere av kunst, og fotografiet var det som tiltrakk meg mest. Jeg elsker fotografiet. Og jeg var ikke mer enn 6-7 år, før jeg samlet på vakre postkort. Sort/hvitt; fordi de fikk frem det råe og ekte, jeg følte jeg så sjelen, og de klassiske portrettene av James Dean og Marily Monroe, viste en historie som tiltrakk meg, og jeg har nå hatt de på veggen, siden jeg var 10 år. Fremdeles drikker jeg min kaffe sammen med James Dean som selskap på kjøkkenveggen. Gjennom foto forstod jeg at det var håp; et håp om noe bedre - en gang. På skolen hadde jeg foto som valgfag, det er faktisk så langt tilbake i tid at vi stod i mørkerom og fremkalte bilder. Jeg har alltid sett livet 'i film', enten det er stillbilder eller levende film. Måten det formidler følelser, fanger øyeblikk, og viser mennesker eller naturen frem slik de er. Det sies at øynene er sjelens speil, og jeg mener en dyktig fotograf også fanger sjelen. For meg, slik jeg ser fotografiet, er det noe som skal vise det som ikke åpenlyst er der, men som er det ekte som treffer rett i hjertet, enten det er vinden som får hårstråene til å ligge foran øynene, eller det er når de nygifte tar hverandre i hendene, der ingen ser det, eller portrettet av en person med et levd liv, en historie. Øyeblikkene der man er 'åpen' - åpen for livet, og her og nå. Øyeblikkene der du ikke tenker på det som var, eller det som kommer, men bare 'er' - akkurat nå.
Jeg er derfor stor tilhenger av fotografering i naturlig lys, og utenfor studio, fordi jeg mener at et studio, og blitzlamper, og alt det tekniske ikke kreerer en naturlig setting. Jeg vil se sjel og autensitet - jeg vil merke det i hjertet, og jeg vil se brudepar 'danse mot vår' - jeg vil se solen mot hud, og jeg vil se regnet som faller på røde lepper, jeg vil se kjærlighet og lidenskap i kombinasjon med natur og settinger som begunstiger de som blir fotografert, jeg vil se de avslappet, og med følelser, ikke oppstilt med en bestemt bakgrunn, med eller uten en viss farge. Livet er ikke fargeløst - det er levende og fargerikt med alle sjatteringer og nyanser. Dette er min totalt subjektive mening. Det er hva jeg liker å se, og hva jeg ønsker å formidle videre gjennom bloggen. Jeg vil formidle lidenskap - de som fotograferer med lidenskap, og med 'livet som innsats', som kjenner at de ikke kunne gjort noe annet. De fotografene som sover, puster, spiser og lever med et 'innebygget kompaktkamera', klar til å skyte, de som ser de gyldne øyeblikk og fanger de uansett omgivelser; lidenskapelig og fryktløs. Da banker hjertet litt ekstra, og det er de hjertebankene jeg vil at andre også skal få kjenne.
"I love the people I photograph. I mean, they’re my friends. I’ve never met most of them or I don’t know them at all, yet through my images I live with them." – Bruce Gilden
Det å fremme andre sitt vakre arbeid, inspirere alle uavhengig størrelse på lommeboken og alder, og vise Norge alt det fine vi har, alt det fine som finnes, og alt som faktisk kan gjøres, er et privilegium, men også en stor og tidkrevende jobb. Men det føles ikke som jobb, fordi det er så givende, og fordi jeg daglig blir inspirert og overrrasket over nye vakre bilder, rørende kjærlighetshistorier, nydelige kjoler, de lekreste kaker og blomster, og øyeblikk som gir meg gåsehud og tårer i øynene. Da glemmer man fort at man sitter i pysjamasbuksen fremdeles, og at klokken har passert midnatt for lenge siden. Jeg blir fremdeles rørt av alt det vakre som finnes i verden, uansett religion, tro, etnisk opprinnelse og opphav, land og kultur, så er kjærligheten den samme. Kjærligheten og følelsene strømmer gjennom hver fiber i oss alle, slik blodet er like rødt, enten du er i Kina, Afrika, Australia, Sør, Øst eller Vest - Europa, USA, eller Norge. Det er et universalt språk, som alle forstår. The Love Language; no words needed.
"There is only you and your camera. The limitations in your photography are in yourself, for what we see is what we are." - Ernst Haas
Mine første fotograf favoritter innenfor bryllup, kjærlighet og familie var Jessica Claire, Jose Villa, Jasmine Star, Sheye Rosemeyer, Amelia Lyon, og Tara Whitney, som alltid tar pusten fra meg med sine bilder, og også ord. De senere år har det kommet mange favoritter til, som blant annet Jonas Peterson, Nordica Photography, Kristen Marie og Samm Blake. Det er mange skandinaviske som har fanget en bit av hjertet også, deriblant 2 Brides Photography, Amanda Thomsen, og Alicia Swedenborg. Det betyr dermed ikke at andre er utelukket, eller ikke like godt likt eller elsket fordi de ikke er nevnt, men disse nevnes for å vise hva jeg har vært - og er inspirert av. Hva slags stil og type fotografi jeg liker, og lar meg bevege av, hva jeg ser etter og som jeg ønsker å dele videre. For det er heldigvis slik at smaken er subjektiv; "The beauty is in the eye of the beholder"; and this is my kind of beauty! Det er enda mange flere som vi har publisert, og som er på vei og skal publiseres, som er nye og 'rike' bekjentskap innen fotografenes verden, og jeg er dypt rørt over alle som har 'funnet veien' til oss og The Norwegian Wedding Blog, som sender oss sitt arbeid, til glede & inspirasjon.
"I love the people I photograph. I mean, they’re my friends. I’ve never met most of them or I don’t know them at all, yet through my images I live with them." – Bruce Gilden
Det å fremme andre sitt vakre arbeid, inspirere alle uavhengig størrelse på lommeboken og alder, og vise Norge alt det fine vi har, alt det fine som finnes, og alt som faktisk kan gjøres, er et privilegium, men også en stor og tidkrevende jobb. Men det føles ikke som jobb, fordi det er så givende, og fordi jeg daglig blir inspirert og overrrasket over nye vakre bilder, rørende kjærlighetshistorier, nydelige kjoler, de lekreste kaker og blomster, og øyeblikk som gir meg gåsehud og tårer i øynene. Da glemmer man fort at man sitter i pysjamasbuksen fremdeles, og at klokken har passert midnatt for lenge siden. Jeg blir fremdeles rørt av alt det vakre som finnes i verden, uansett religion, tro, etnisk opprinnelse og opphav, land og kultur, så er kjærligheten den samme. Kjærligheten og følelsene strømmer gjennom hver fiber i oss alle, slik blodet er like rødt, enten du er i Kina, Afrika, Australia, Sør, Øst eller Vest - Europa, USA, eller Norge. Det er et universalt språk, som alle forstår. The Love Language; no words needed.
"There is only you and your camera. The limitations in your photography are in yourself, for what we see is what we are." - Ernst Haas
Siden jeg oppdaget det store www i 2004 har det vært en evig inspirasjonskilde, og jeg hadde plutselig tilgang på alt det vakre som tidligere måtte kjøpes. I timesvis kunne jeg sitte og la meg inspirere og drømme, og i 2007 jeg fikk enda en oppdagelse i form av bryllupsblogger. Jeg som hadde letet opp fotografer, for å nyte vakre bilder av kjærlighet, bryllup, familie, barn, livets gode øyeblikk, og andre merkedager i livet, fant plutselig fotografene 'samlet' på et sted, noe som gjorde google searchene litt enklere. Via bryllupsbloggene, og igjen via - via, oppdaget jeg fotografer som gjorde meg målløs, som gav meg mine nødvendige og deilige pusterom i en travel hverdag. Og som tilværelsens uutholdelige letthet, lot meg ivrig rive med av alt det vakre jeg så, jeg fant 'likesinnede'; jeg lo, jeg gråt, jeg ble glad og jeg ville vise det frem, jeg ville dele. Gode ting er som kjent til for å deles.
Mine første fotograf favoritter innenfor bryllup, kjærlighet og familie var Jessica Claire, Jose Villa, Jasmine Star, Sheye Rosemeyer, Amelia Lyon, og Tara Whitney, som alltid tar pusten fra meg med sine bilder, og også ord. De senere år har det kommet mange favoritter til, som blant annet Jonas Peterson, Nordica Photography, Kristen Marie og Samm Blake. Det er mange skandinaviske som har fanget en bit av hjertet også, deriblant 2 Brides Photography, Amanda Thomsen, og Alicia Swedenborg. Det betyr dermed ikke at andre er utelukket, eller ikke like godt likt eller elsket fordi de ikke er nevnt, men disse nevnes for å vise hva jeg har vært - og er inspirert av. Hva slags stil og type fotografi jeg liker, og lar meg bevege av, hva jeg ser etter og som jeg ønsker å dele videre. For det er heldigvis slik at smaken er subjektiv; "The beauty is in the eye of the beholder"; and this is my kind of beauty! Det er enda mange flere som vi har publisert, og som er på vei og skal publiseres, som er nye og 'rike' bekjentskap innen fotografenes verden, og jeg er dypt rørt over alle som har 'funnet veien' til oss og The Norwegian Wedding Blog, som sender oss sitt arbeid, til glede & inspirasjon.
Jeg har også tidligere vært blogger, og ivrig bruker av sosiale medier. Da var bloggsfæren langt mindre. I en tid da blogg ikke var helt 'stuerent', skrev jeg en populær blogg med flere hundre, til flere tusen lesere hver dag, med omtale av side 2 og nettavisen, og plassering både innefor topp 10 i min sjanger, og innefor topp 50 på Blogglisten, som var i sin spede begynnelse. Selv Home & Cottage fant det for godt å nevne bloggen i deres inspirasjonsmagasin. Og D2 og Dagens Næringsliv kom hjem til meg og intervjuet meg til en artikkel med andre navn som Blur, Gunilla Holm og Jamie Oliver. Stor stas selvfølgelig. I tillegg fikk vi århundrets familiebilde med på kjøpet av flinkeste fotograf Kimm Saatvedt.
"It is the photographer, not the camera, that is the instrument." Eve Arnold. (En av mine store 'all time' fotograf forbilder).
Og med den erfaringen i kofferten, generell livserfaring, fordi man har levd i 25+16 år, og god kjennskap til nordmenns iboende natur, visste jeg at det ville bli tøft å starte en blogg hvor jeg faktisk skulle fremme andres fortreffelige arbeid. For vi nordmenn gjør jo ikke slikt, gjør vi vel? Det er ikke typisk norsk. Nei, vi liker å holde kortene tett inntil brystet, så ingen stjeler 'hemmelighetene' våre. Vi lager facebook grupper med 'fremsnakking' - og liker alt både venner, 'uvenner' og konkurrenter poster på facebook, instagram og twitter. Likevel er det den helsikens janteloven som ligger som en mørk sky over landet, og truer vekk både solskinn, og en klar blå himmel, hvor vi både kan se - og sikte mot stjernene. Nei, vi skal være så 'grounded' at vi faktisk blir stående helt fast, og er noen dyktige i noe og faktisk kommer seg noen vei, ja da skal de helst stå med luen i hånden, og be 'ydmykt' om unnskyldning for at de faktisk fikk noe til, slik at de som ikke fant på samme gode idèen kan føle seg litt bedre. For det er vel det som er så dumt, at det får oss andre til å virke så lite kreative og flinke, hvis noen kan komme fra ingenting og skape noe. Nei, i Norge skal vi heller være ansatt, fremfor å skape vår egen arbeidpslass. Du skal jo ikke tro at du er noe, iallefall ikke tro at du er bedre enn oss andre.
Vi har så mye oljepenger at det selv internasjonalt snakkes om at vi er late i Norge, og ikke satser tungt nok på næringsutvikling og teknologi blant annet, fordi vi sitter på våre store oljefond, som verdens største Onkel Skrue. Vi har det så trygt & godt, at det nesten dreper all risikovilje, kreativitet, mot til å tenke innovativt, inkluderende, og finne drivkraften som skal til for å etablere egen bedrift. Men er det slik vi bygger samfunn?! Ved å sitte på gjerdet å vente på at andre tar risikoen, og 'ta livet av' de som prøver midt i forsøket? Hva med å innføre The American Dream i Norge? Det hadde vært noe! Å forstå at "all men are created equal", og med "certain inalienable rights", som "Life, Liberty and the pursuit of Happiness." Man kan mene hva man vil om Amerika, men de har forstått endel vesentlige ting, vi ikke har klart å integrere i den norske naturlige overbevisningen; "Life should be better and richer and fuller for everyone, with opportunity for each according to ability or achievement, regardless of social class or circumstances of birth."
"It is the photographer, not the camera, that is the instrument." Eve Arnold. (En av mine store 'all time' fotograf forbilder).
Og med den erfaringen i kofferten, generell livserfaring, fordi man har levd i 25+16 år, og god kjennskap til nordmenns iboende natur, visste jeg at det ville bli tøft å starte en blogg hvor jeg faktisk skulle fremme andres fortreffelige arbeid. For vi nordmenn gjør jo ikke slikt, gjør vi vel? Det er ikke typisk norsk. Nei, vi liker å holde kortene tett inntil brystet, så ingen stjeler 'hemmelighetene' våre. Vi lager facebook grupper med 'fremsnakking' - og liker alt både venner, 'uvenner' og konkurrenter poster på facebook, instagram og twitter. Likevel er det den helsikens janteloven som ligger som en mørk sky over landet, og truer vekk både solskinn, og en klar blå himmel, hvor vi både kan se - og sikte mot stjernene. Nei, vi skal være så 'grounded' at vi faktisk blir stående helt fast, og er noen dyktige i noe og faktisk kommer seg noen vei, ja da skal de helst stå med luen i hånden, og be 'ydmykt' om unnskyldning for at de faktisk fikk noe til, slik at de som ikke fant på samme gode idèen kan føle seg litt bedre. For det er vel det som er så dumt, at det får oss andre til å virke så lite kreative og flinke, hvis noen kan komme fra ingenting og skape noe. Nei, i Norge skal vi heller være ansatt, fremfor å skape vår egen arbeidpslass. Du skal jo ikke tro at du er noe, iallefall ikke tro at du er bedre enn oss andre.
Vi har så mye oljepenger at det selv internasjonalt snakkes om at vi er late i Norge, og ikke satser tungt nok på næringsutvikling og teknologi blant annet, fordi vi sitter på våre store oljefond, som verdens største Onkel Skrue. Vi har det så trygt & godt, at det nesten dreper all risikovilje, kreativitet, mot til å tenke innovativt, inkluderende, og finne drivkraften som skal til for å etablere egen bedrift. Men er det slik vi bygger samfunn?! Ved å sitte på gjerdet å vente på at andre tar risikoen, og 'ta livet av' de som prøver midt i forsøket? Hva med å innføre The American Dream i Norge? Det hadde vært noe! Å forstå at "all men are created equal", og med "certain inalienable rights", som "Life, Liberty and the pursuit of Happiness." Man kan mene hva man vil om Amerika, men de har forstått endel vesentlige ting, vi ikke har klart å integrere i den norske naturlige overbevisningen; "Life should be better and richer and fuller for everyone, with opportunity for each according to ability or achievement, regardless of social class or circumstances of birth."
Der har vi som nasjon noe å lære. Vi fnyser av andre nasjoners 'overdådige hyggelighet' og ambisjoner, og ser på oss selv som rause. Men er vi virkelig så rause og høflige som vi skal ha det til? Jeg kan iallefall skrive under på at de aller hyggeligste og høfligste epostene jeg mottar, er fra utenfor Norges grenser. Ordbruken er alltid positiv, særs hyggelig, raus, og veldig veldig høflig. Noe som igjen er utrolig hyggelig å motta, og i stor kontrast til de kristiske epostene og meldingene vi mottar fra 'bekymrede' nordmenn som mener vi ødelegger hele fotografbransjen, med alle - sitat; 'disse iditotiske amatørene' vi viser frem. For i Norge har vi en annen lov og andre setninger som er rotfestet i vår kulturarv, og som ligger som sylskarpe usynlige klør utenpå huden, skraper borti deg hver gang du skulle få en anelse om at du 'tror du er noe'. Og det rasper så det gjør vondt, helt til du til slutt gjør som resten, og bøyer av for 'diktaturet'. Janteloven. Loven som lever i beste velgående i alle sosiale lag og settinger. Dommerfullmektigene i oss dømmer både bevisst og ubevisst, i tide og utide.
Har jeg tenkt jantelov tanker selv om andre? Selvfølgelig. Det er så innprentet i oss, og spesielt i det miljøet jeg vokste opp i, at jeg til slutt ikke trodde jeg, eller noen andre var verd noenting, eller kunne noenting. Er det noe jeg ønsker å bringe videre? Langt ifra, og jeg jobber kontinuerlig med å bli et bedre menneske, og lære nye måter å tenke på, og det har jeg heldigvis klart. Er det noe jeg personlig vet, er det at janteloven er ikke bare en frase, men noe mange lever tungt og sørgmodig med, og som for enkelte også blir for tøft å bære. Er det virkelig det man ønsker; å så tvil om andres intensjoner, skape usikkerhet, betvile, kritisere? For hva da? I mangel på egen selvsikkerhet, for i et øyeblikk føle seg litt bedre? Blir man et bedre menneske av å rakke ned på andre? Snarere tvert imot.
Vi er så redd for hva andre skal tenke om oss, at vi går på akkord med oss selv. Det er derfor dette blogginnlegget ikke har kommet før, for jeg visste at hvis jeg først begynte, så ville det 'ingen ende ta'. Don't get me going, har jeg tenkt mang en gang de siste månedene. Snu det andre kinnet til, ikke svar, svar, svar fra hjertet, svar kort, svar langt, ikke svar av prinsipp, overse, ikke bry deg, glem det, slett epostene, blokker profilen hans, sperr epostadressen hennes, det går over, de gir seg til slutt. Men til slutt så blir nok - faktisk mer enn nok.
Det sier mye om en person, hvis agendaen deres er til stadighet å løfte pekefinger, og samtidig kalle det for 'friendly advise', eller uttale seg i lukkede fora, uten å la den kritiserte part, få en anledning til å uttale seg, eller forsvare seg. Eller print screene, dele og ta ut av sammenheng for å underbygge egne påstander, med ønske om å villede, fordi de "glemmer" å fortelle sin egentlige agenda; frykten for konkurransen i markedet, at nytt blod kan komme til 'å stjele kundegrunnlaget'. Det er akkurat like tøft å kommentere i lukkede fora, som å poste anonyme kommentarer i cyperspace. For det er så lett å tenke; ingen røyk uten ild, og ingenting er så enkelt som å lede en gruppe eller 'flokk' i dette landet. Saueflokken er til stadighet brukt som metafor for å beskrive oss. Vi dilter etter, og hører på den som roper høyest, som selvutnevnte konger og dronninger i opprettede grupperinger, forum og organisasjoner. Nordmenn er gode på å danne klikker, og vi er faktisk ganske gode på å stenge ute også.
Vi er så redd for ikke å bli likt av alle, at vi gjør heller som andre gjør, enn å gjøre det vi selv ønsker, i frykt for å bli utestengt av det 'gode selskap'. Noen er like nøytrale som Sveits, og like stum som østers, og noen står alltid på barrikadene og roper høyt opp om urettferdighet; de tør også å stå der alene å skrike. Jeg personlig liker siste kategori. Og det er de menneskene vi ønsker å tiltrekke oss; de som strekker seg litt lenger, som tør å være seg selv 100%, som lever sitt liv ekte, fullt og helt, som er gode langt inn i sjelen, som forstår andre mennesker, ser andre mennesker - og er mest av alt er et medmenneske. Samtidig vet jeg at det å tørre å leve fullt og helt, og stå for sine egne meninger, med hjertet på rett plass er noe som gjerne kommer gradvis i livet, som utvikles, og vi vil derfor være der på veien for å inspirere til nettopp det; med kjærlighet, bryllup, forlovelse, det å velge sin livspartner uansett kjønn, og å sette sitt preg på starten av en ny epoke. Og da må vi ha artistene som tør, som er unike, med personlighet & godhet, med integritet og 'backbone', som viser det gjennom sitt kamera, og sitt arbeide; slik at NWB kan viderformidle kvalitet og kunst, som kan berøre & inspirere ditt hjerte.
"I am not interested in rules or conventions. Photography is not a sport." — Bill Brandt
Vi er så redd for ikke å bli likt av alle, at vi gjør heller som andre gjør, enn å gjøre det vi selv ønsker, i frykt for å bli utestengt av det 'gode selskap'. Noen er like nøytrale som Sveits, og like stum som østers, og noen står alltid på barrikadene og roper høyt opp om urettferdighet; de tør også å stå der alene å skrike. Jeg personlig liker siste kategori. Og det er de menneskene vi ønsker å tiltrekke oss; de som strekker seg litt lenger, som tør å være seg selv 100%, som lever sitt liv ekte, fullt og helt, som er gode langt inn i sjelen, som forstår andre mennesker, ser andre mennesker - og er mest av alt er et medmenneske. Samtidig vet jeg at det å tørre å leve fullt og helt, og stå for sine egne meninger, med hjertet på rett plass er noe som gjerne kommer gradvis i livet, som utvikles, og vi vil derfor være der på veien for å inspirere til nettopp det; med kjærlighet, bryllup, forlovelse, det å velge sin livspartner uansett kjønn, og å sette sitt preg på starten av en ny epoke. Og da må vi ha artistene som tør, som er unike, med personlighet & godhet, med integritet og 'backbone', som viser det gjennom sitt kamera, og sitt arbeide; slik at NWB kan viderformidle kvalitet og kunst, som kan berøre & inspirere ditt hjerte.
"I am not interested in rules or conventions. Photography is not a sport." — Bill Brandt
For er det egentlig ikke sånn at sammen så blir man faktisk bedre, og ved å hjelpe hverandre opp og frem, så skaper man noe som får større ringvirkninger, som gjerne gir andre lyst til å skape noe eget. Som ser at det går an. Ved å vise at man faktisk unner andre suksess, noe endel av oss allerede har forstått, så gir vi igjen rom for enda flere aktører og tjenesteytere. "Vær raus kjære du, det er suksess nok til alle", dessverre så er det ofte mer sagt enn ment, for jeg mener ikke den kunstige heltedyrkelsen, hvor du twitrer noe fint om meg, så gjør jeg det samme som deg, men det å dele andres arbeid, uten å måtte 'kiss ass'. Det å faktisk dele andres arbeid, uten å måtte få samtykke av de gjeveste krester. "They wanna se you do good, but never better than them. Remember that."
Er det ikke det som er så fint med internett, at vi kan hente den informasjonen vi ønsker, når vi ønsker det. At vi kan la oss inspirere uten at vi må rekke åpningstider, ha med penger, og betale for det. Vi er i en stadig utvikling hvor tjenestetilbudet på internett heldigvis går fremover. Grensene viskes ut, og verden ligger for våre føtter, og der ønsker jeg at du skal finne NWB. Den norske bryllupsbloggen som gir deg et pusterom i hverdagen, som inspirerer deg som er nyforelsket, eller fordi du snart skal gifte deg, eller du som drømmer om ny kjærlighet fordi du nettopp er blitt forlatt, som kan drømme, som gir deg tro & håp om kjærlighet, som viser at verden er vakker selv i tunge og triste stunder i livet. Eller kanskje NWB kan være stedet der du kan vise frem din store dag til familie og venner, dele dine fine opplevelser med andre vordende og spente bruder, og slik blir også du med på å inspirere, og glede andre. Sammen kan vi; Spread the Love.
Ved siden av å inspirere, er det like viktig for meg å få de norske fotografene, de norske aktørene og vårt vakre land ut i verden, som det er å bringe de internasjonale inn over Norges grenser, og se Norge med nye øyne. Det blir snakket høyt og lenge om at NWB bruker så mange utenlandske fotografer og bilder. Hvorfor? Fordi det rett og slett ikke finnes nok materiale å ta av som kommer fra norske fotografer. Vi bruker derfor bevisst internasjonale fotografer, for å inspirere både kommende brudepar, og fotografene til å tenke nytt og annerledes enn det som har vært vanlig i Norge frem til nå. Vi har sett en utvikling de siste årene, men det har gått sakte, og ikke nådd ut i hver krik og krok i vårt langstrakte land helt ennå. Hvert eneste bilde jeg poster på facebook, i bloggposter og inspirasjonsinnlegg er nøye gjennomtenkt, og helt bevisst brukt for å vise alt fra lyssetting, dekor, poseringer, kjoler, detaljbilder, og portrettbilder slik at brudepar vet hva de kan ønske seg av en fotograf, og slik at de fotografene som vil, kan la seg inspirere. Hvert bilde har, og skal inneholde en misjon om å inspirere de forskjellige leserne våre.
Jeg visste at jeg kom til å røre i en ekstra varm gryte, som andre allerede mente var 'perfekt smakstilsatt', ved å vise frem fotografer som jeg likte; og nystartede sultne fotografer som vil mer, som ønsker å gi det lille ekstra, og utvikle seg selv og sitt talent. For hvis vi ikke gir de 'såkalte' amatørene en sjanse, så kan de heller ikke få anledning til å bli bedre og utvikle sin profesjon, ikke sant...?! Kun ved mer arbeid kan man få anledning til å videreutvikle sitt talent, og strekke seg mot sitt fulle potensiale. Og det å få lov å få være en formidler av nyspirende talent, 'alongside' med råe, etablerte og velrenommerte dyktige fotografer er en stor gave, og en sann glede!
“It’s one thing to make a picture of what a person looks like, it’s another thing to make a portrait of who they are.” – Paul Caponigro
“It’s one thing to make a picture of what a person looks like, it’s another thing to make a portrait of who they are.” – Paul Caponigro
Samtidig som de kritiske fotografrøster klager over bruken av utenlandske fotografer, jobber de knallhardt for at ikke norske og andre fotografer skal publiseres hos oss. Så ironien er total fullkommen. Det svertes, det skrives, det mailes, det hviskes og det ropes høyt innad i de innerste kretser om hvor useriøse The Norwegian Wedding Blog er. De prøver å så tvil om troverdigheten til NWB, og det aller verste er visstnok at vi skulle kunne tjene penger på 'andres arbeid'. Ja, måtte Gud forby at man faktisk tok seg litt betalt gjennom medlemsskap for å kunne gjøre dette 24-7, 7 dager i uken. Det er utrolig hvordan enkelte mener at det er kun deres arbeid som er verd å betale for. Nå var ikke målet med denne bloggen å tjene penger, men å faktisk skape noe som var vakkert & unikt i norsk sammenheng, og som var lett for norske bruder og lesere å føle tilhørighet til, kontra blogger som skrives på engelsk. Jeg har selv sittet på sidelinjen og ventet på at en slik type blogg skulle komme. Det skjedde ikke, og i januar sa de rundt meg, etter at jeg hadde nevnt norsk bryllupsblogg for hundrede gang; hvorfor starter du ikke en selv, du har jo det som skal til?! Jeg måtte tenke meg om, fordi jeg visste at kritikerne ville komme stormende frem, og jeg visste også at det automatisk ville dukke opp flere bryllupsblogger, og brudeblogger i kjølvannet av lanseringen. Som tidligere blogger, visste jeg hvor mye tid det ville ta, og hvor omfattende jobb som ville ligge bak å utvikle en bryllupsblogg, som fotografene jeg beundret, ville respektere nok til å levere materiale til, og som leserne ville synes var inspirerende nok til å vende tilbake til igjen og igjen.
“In photography there is a reality so subtle that it becomes more real than reality.” – Alfred Stieglitz
Etter å ha trukket meg tilbake fra alle sosiale medier, var det også en utfordring med å få spredd det glade budskap. Jeg har iallefall bevist at man ikke trenger å ha en privat facbookprofil, instagram eller twitterkonto for å skape en merkevare, og bare det er jeg godt fornøyd med når det gjelder markedsføring anno 2013. Men det har selvfølgelig også innebært at inntektene har blitt brukt til å promotere innleggene våre og fotografene våre, for å gjøre bloggen, og fotografene synlig og kjent. Noe jeg synes er en god og riktig investering. Når da enkelte fotografer har uttalt at NWB ikke skal tjene penger på deres arbeid, er det bare trist å høre. Det blir det samme som å si at bakeren ikke skal tjene penger på brødene sine, eller at fotografen ikke skal tjene penger på at andre gifter seg, eller får barn. Hva hvis vi kan være like ærlig som Blomster Finn var på God Morgen Norge i anledning Se & Hør sitt jubileum, og sa så fint; "Alle har en agenda, og noe å selge, enten det er en vase som skal vises frem, et show som skal promoteres, eller en skuespiller som trenger jobb, og da er enkelte markeds-føringskanaler god å ha". Og så ærlig må vi jo alle kunne være, at selv om vi elsker det vi gjør, trenger vi alle å betale for å bo og leve. Regningene våre blir ikke dessverre ikke betalt med tro, håp & kjærlighet og en dæsj lidenskap, men det er en valuta som burde være vekslingsdyktig, for de som vet å sette pris på det i markedet, hvor deres merkevare bør være synlig.
Bloggen vår hadde selvfølgelig ikke vært det samme uten bilder, da det er det vi ønsker å vise, men hvis samme kritikerfotograf ikke kan vise frem arbeidet sitt til noen som helst, så er det også vanskelig å bygge og selge merkevaren sin. Det er gjerne kjekt å dele arbeidet sitt med andre fotografkolleger, men det er ikke der de potensielle drømmeklientene befinner seg. Men vi er alle heldigvis forskjellige; noen ønsker å bygge merkevaren sin videre opp og frem, og sette seg store hårete mål, og andre er fornøyd med å være der de er. Jeg ønsker å vise frem de som ønsker å strekke seg mot stjernene, for de ser på livet slik jeg gjør + at da vet jeg at de også strekker seg langt i kundebehandlingen, og det å ta vare på klientene sine, fordi de jobber med kjærlighet og lidenskap for sitt fag. For meg er det like viktig at personlighetene bak kamera, samsvarer med det kunstverket de skaper, eller den tjenesten de yter. Jeg liker gode, ærlige, redelige mennesker, som har lidenskap og engasjement, som fronter positivitet, kreativitet og gode tanker. Mennesker som er trygge på seg selv, og som deler raust. Mennesker som behandler andre mennesker som ikke kan gjøre noe som helst for dem, med den største respekt.
"For oss handler det om å si nei til de som vil tjene penger på vårt arbeid." - Fotograf til NWB
Kritikerne vil alltid kritisere, og er det ikke NWB, er det alltids noen andre eller noe annet de vil kritisere, eller rakke ned på, og det får stå for deres regning. For meg er det små mennesker med dårlig selvtillitt, som kun kan føle seg større av å gjøre andre mindre. Det enkleste i hele verden. For det krever faktisk sin mann eller kvinne å løfte andre opp og frem, og stille seg selv i skyggen. I dagens utleveringssamfunn, kler vi av oss både fysisk og psykisk for å få bekreftelser på at vi er gode nok. Vi måler vår suksess med antall tomler opp, og prøver hardt å få den mest slagkraftige kommentaren på facebook, eller det fineste bildet på instagram, med mest likes, men når noen plutselig lager en blogg hvor man snakker fint om andre, roser andres arbeid, og viser frem andres bilder, nei da skal vi ta de, sånt kan man da ikke bare gjøre; fremheve andres arbeid - noe så uhørt, men å la barna våre kle seg halvnaken på blogg med trutmunn, det er helt ok, og være enig med alle de rette folka i sosiale medier. Hvis du ikke kritiserer, bare er et godt sted å være, da er det noe galt, da har man en skjult agenda, og er sikkert kriminell. Hvem pokker tror du gidder å bruke 17 timer i døgnet på å sette sammen bloggposter, svare på eposter, lage artikler, arkivere tusenvis av bilder, designe websider og presentasjoner for å fremme andre, for så å være USERIØS? Alvorlig talt, hvor tar man da logikken fra? Hvis ikke man forstår at man har en genuin interesse for bransjen, og spesielt fotografer, med det arbeidet som er lagt ned i bloggen, med det resultatet som ligger publisert, da er det jammen ikke rart det er krig i verden. Jeg har blant annet fått trusler på eposter fra store såkalte seriøse bildebyråer, med blant annet dette sitatet;
"Norge er et lite land og en uprofesjonell aktør blir raskt lagt merke til. Velkommen til den virtuelle verden. Det er mange øyne som følger med på bevegelsene dine og det snakkes alltid om nye sider, nye blogger etc."
Jeg ba om å få kjøpe tilgang til bildebanken deres, men det fikk jeg aldri svar på. Plutselig begynte kritikken å komme fra flere hold og tidligere publiserte fotografer som var omtalt i rosende ordelag, og som selv henvendte seg til NWB, med ønske om å bli publisert, snudde plutselig tvert om. Det ramlet inn eposter med at NWB var et hett diskusjonstema blant norges bryllupsfotografer, at vi var et 'lawsuit waiting to happen', og at disse fotografene som sendte oss disse epostene stadig måtte forsvare oss ovenfor sine kolleger. Jeg liker best de som ikke bærer så mange hatter, men som bærer den ene med stolthet og integritet, som står for det de sier, også offentlig, og helst ansikt til ansikt. Det er lett å være tøff bak et tastatur, og de voksne er ikke noe bedre enn den yngre generasjonen. Vi vil ha vekk netthetsing og mobbing som samfunnsproblem, men da bør vi gjerne begynne i de lukkede rom, blant de øverste rekkene, hos de voksne, og faktisk gå foran som gode rollemodeller. Jeg har gitt våre sterkeste kritikere telefonnummer og full mulighet til å kontakte meg, og snakke til meg, istedenfor å taste. Ingen av dem har ringt. Jeg er for kritikk, og det å stille spørsmål til debatt, men å ta livet av noen, for å gjøre noe annerledes, fordi man ikke har behov for å sole seg i glansen med andre, eller fremheve seg selv. Det er ikke greit.
"For oss handler det om å si nei til de som vil tjene penger på vårt arbeid." - Fotograf til NWB
"Norge er et lite land og en uprofesjonell aktør blir raskt lagt merke til. Velkommen til den virtuelle verden. Det er mange øyne som følger med på bevegelsene dine og det snakkes alltid om nye sider, nye blogger etc."
Jeg ba om å få kjøpe tilgang til bildebanken deres, men det fikk jeg aldri svar på. Plutselig begynte kritikken å komme fra flere hold og tidligere publiserte fotografer som var omtalt i rosende ordelag, og som selv henvendte seg til NWB, med ønske om å bli publisert, snudde plutselig tvert om. Det ramlet inn eposter med at NWB var et hett diskusjonstema blant norges bryllupsfotografer, at vi var et 'lawsuit waiting to happen', og at disse fotografene som sendte oss disse epostene stadig måtte forsvare oss ovenfor sine kolleger. Jeg liker best de som ikke bærer så mange hatter, men som bærer den ene med stolthet og integritet, som står for det de sier, også offentlig, og helst ansikt til ansikt. Det er lett å være tøff bak et tastatur, og de voksne er ikke noe bedre enn den yngre generasjonen. Vi vil ha vekk netthetsing og mobbing som samfunnsproblem, men da bør vi gjerne begynne i de lukkede rom, blant de øverste rekkene, hos de voksne, og faktisk gå foran som gode rollemodeller. Jeg har gitt våre sterkeste kritikere telefonnummer og full mulighet til å kontakte meg, og snakke til meg, istedenfor å taste. Ingen av dem har ringt. Jeg er for kritikk, og det å stille spørsmål til debatt, men å ta livet av noen, for å gjøre noe annerledes, fordi man ikke har behov for å sole seg i glansen med andre, eller fremheve seg selv. Det er ikke greit.
Nettopp fordi jeg visste at slike angrep ville komme, var det viktig for meg å skape en profil og et rom hvor jeg kunne få en sjanse til å etablere et godt grunnlag for bloggen, før bulldozerne kom for å påbegynne rivningsarbeidet. Jeg tenkte derfor nøye og lenge på hvordan jeg skulle gjøre det. Det var ikke aktuelt for meg å blogge under fullt navnt, eller fremheve meg selv, fordi jeg ønsket å ha fokus på bloggen og innholdet, og ikke meg som person. Jeg ønsket også å kunne sende henvendelser til fotografer, som en objektiv kilde, uten at noen skulle ha noen fordommer og/eller eventuelt knytte meg til noe, eller noen som ikke var reellt, da jeg tidligere hadde et større nettverk i sosiale medier, og ønsket ikke at det skulle påvirke andres oppfatning av min objektivitet, der hvor jeg ikke ønsket å være subjektiv. Av erfaring vet jeg også at den virtuelle verdenen fort kan bli opphengt i personer og ikke sak, og jeg ønsket ikke at noe skulle virke forstyrrende på det jeg ønsket å skape og formidle gjennom bloggen. Det var også viktig for å skape en distanse til mitt tidligere bloggliv, da dette var noe helt annet. Jeg ønsket å starte med blanke, store, fine ark av god kvalitet, med vakre nye fargestifter til. Samtidig visste jeg ikke om det i det hele tatt lot seg gjennomføre i det norske bryllupsfotograf miljøet, og var derfor avventende. Jeg ville at alle skulle stille på lik linje, og med åpent sinn til bloggen, og ikke google som gale for å finne ut hvem det var som eventuelt takket nei til bidrag, og hvem de eventuelt kunne 'angripe'. Dette bevisste valget gav meg tid til mitt kreative spillerom, som jeg trengte for å etablere bloggen, og få noen til å se sak, som lot seg inspirere, og som ikke lot seg distrahere av en person. Takk og lov. Bloggen hadde aldri vært der den er idag, hvis jeg hadde brukt mitt fulle navn.
"Om jeg skal gi dere et tips i en kritisk fase - for det er dere inne i nå - så må det være at dere er åpne om hvem dere er. Når jeg sier at dere er inne i en kritisk fase, så handler det om at dere nå er et hett tema i blant bryllupsfotografer i Norge. Skal dere få disse til å samarbeide med dere, er det viktig at dere tar affære nå og ikke venter. Dere kan ikke leve i lengden med at mange store seriøse fotografer holder dere på avstand."
Det første jeg begynte med var å lete opp noen norske fotografer og henvende meg til noen internasjonale jeg beundret. Jeg sendte ut en stardardmail til de norske, og håpet å få napp hos noen. Det viktigste for meg var å komme igang. Men jeg ønsket meg et visst uttrykk og var sjeleglad da Irene Lovund, og Holien Mo, takket ja til å være de første til å åpne ballet. Noen av fotografene hørte jeg aldri noe fra igjen, og etterhvert som jeg fikk inn det arbeidet jeg ønsket, hadde jeg heller ikke noe behov for å purre de jeg tok kontakt med i starten, fordi jeg oppdaget at det var fantastisk mange dyktige der ute som jeg ikke var klar over at eksisterte. Tonen fra flere andre fotografer var oj, jeg visste ikke at det var så mange flinke der ute, men joda; vi har fantastisk mye bra talent og dyktige fotografer her i landet, vi må bare få vist de frem for alle, slik at vi kan koble drømmeklientene med drømmefotografene. Jeg elsker bryllupsbloggen Rock 'n' Roll Bride, og alle de supernyttige bloggpostene som Kat skriver i The Green Room, som er gode tips for de som driver egen bizznizz, eller bare ønsker å lese gode bloggposter, med masse nyttige linker, og words of advise - for real. Jeg fant blant annet dette:
“But the truth is, we deserve the clients we get. Bad clients aren’t the result of some cosmic force working against us, they’re more likely the result of our own actions.”
"Om jeg skal gi dere et tips i en kritisk fase - for det er dere inne i nå - så må det være at dere er åpne om hvem dere er. Når jeg sier at dere er inne i en kritisk fase, så handler det om at dere nå er et hett tema i blant bryllupsfotografer i Norge. Skal dere få disse til å samarbeide med dere, er det viktig at dere tar affære nå og ikke venter. Dere kan ikke leve i lengden med at mange store seriøse fotografer holder dere på avstand."
Det første jeg begynte med var å lete opp noen norske fotografer og henvende meg til noen internasjonale jeg beundret. Jeg sendte ut en stardardmail til de norske, og håpet å få napp hos noen. Det viktigste for meg var å komme igang. Men jeg ønsket meg et visst uttrykk og var sjeleglad da Irene Lovund, og Holien Mo, takket ja til å være de første til å åpne ballet. Noen av fotografene hørte jeg aldri noe fra igjen, og etterhvert som jeg fikk inn det arbeidet jeg ønsket, hadde jeg heller ikke noe behov for å purre de jeg tok kontakt med i starten, fordi jeg oppdaget at det var fantastisk mange dyktige der ute som jeg ikke var klar over at eksisterte. Tonen fra flere andre fotografer var oj, jeg visste ikke at det var så mange flinke der ute, men joda; vi har fantastisk mye bra talent og dyktige fotografer her i landet, vi må bare få vist de frem for alle, slik at vi kan koble drømmeklientene med drømmefotografene. Jeg elsker bryllupsbloggen Rock 'n' Roll Bride, og alle de supernyttige bloggpostene som Kat skriver i The Green Room, som er gode tips for de som driver egen bizznizz, eller bare ønsker å lese gode bloggposter, med masse nyttige linker, og words of advise - for real. Jeg fant blant annet dette:
“But the truth is, we deserve the clients we get. Bad clients aren’t the result of some cosmic force working against us, they’re more likely the result of our own actions.”
Jeg vet at den moderne bruden vil ha valgmulighetene, og til å se utvalget, og jeg ønsker å vise alternativene. Når det er sagt, så har det aldri vært intensjonen å vise alle fotografer eller leverandører, uansett stil og kvalitet. NWB viser det som passer vår sjanger og vår profil, plukket ut gjennom det jeg liker. Andre kanaler får vise andre fotografer og leverandører med andre særegne stiler og personligheter. Det er rom nok for alle i markedet. Vårt mål er ikke å få med alle fotografene som eksisterer, men ha med på laget de jeg uforbeholdent digger & beundrer, som passer oss i stil, personlighet og kvalitet, som vi med hånden på hjertet kan gå god for, og omtale i rosende ordelag, og som selvfølgelig er stolte av å bli forbundet med oss, og som også deler oss med sine - it's a two way street. NWB liker generelt de som liker oss, fordi vi forstår hverandre uten videre forklaringer. Jeg har tro på at de som jobber utifra kjærlighet og lidenskap, gjenkjenner det i andres arbeid. Det blir som et uuttallt språk, vi gjensidig forstår. Det er mange vi ikke har publisert, fordi de gjerne ikke er oppdaget ennå, vi har jo omtrent nettopp startet sonderingen, men det er også enkelte som ikke er publisert, eller vil bli publisert, fordi vi føler at det ikke er en god match for NWB, når det gjelder nevnte kriterier. En annen epost vi fikk inneholdt blant annet;
"Råder dere også til å prøve å få inn flest mulig profesjonelle fotografer, dvs de som er medlemmer i Norges Fotografforbund. Vi ser på mange lignende sider at de viser til “profesjonelle” fotografer på sidene sine men når vi som fotografer går inn å ser på de enkelte fotografene så er det mange “amatør” fotografer som ikke har erfaring nok, ingen utdannelse, men med flotte blogger med overarbeidete bilder som ikke egentlig viser hva kunden kommer til å få. Når det står at de er utdannede fotografer så er ikke 3 år på Media og Kommunikasjon eller 6 mnd på Hawaii nok. Regner med at dere ønsker å fremstå som en profesjonell aktør og da er det viktig med profesjonelle samarbeidspartnere."
Eier du en klesbutikk, eller brudesalong, tar du inn det du liker, og det du mener kan selge, eller ønsker at kunden skal kjøpe. NWB er min butikk, og jeg tar inn det jeg liker, ikke nødvendigvis det jeg tror selger, men det jeg ønsker at publikum skal oppdage og se og inspireres av, så vi kan utvide horisonten og utvikle oss i takt med resten av verden. Om du er medlem av det ene forbundet eller andre, spiller ingen rolle. Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for det unike og personlige, det ujålete og ekte, men jeg elsker også å drømme meg bort i det estetiske vakre, lyserosa, og de alldeles nydelige detaljene, som får én til å sukke henført, og smile. Fellesnevneren er at det skal berøre & inspirere. NWB er alt for liten i verdensskala til å være noen som helst trendsetter, men vi ønsker å bane vei for norske og skandinaviske moderne bruder, med vår egne unike og stylishe twist, når det gjelder redaksjonelt materiale. Man skaper ikke utvikling og debatt ved å følge strømmen, og i så måte tar jeg angrepene som et kompliment, det betyr at jeg gjør noe riktig. Som Lady Gaga sa; det var når jeg visste at jeg skapte høylytt debatt med "Born this way", at jeg gjorde det riktige, man drar ikke verden fremover ved at alle liker det du gjør! NWB ønsker ikke å tekkes alle, jeg ønsker å bane en litt utradisjonell vei i Norge og Skandinavia, og jeg tør å si det, og jeg har mot nok til å stå for deg jeg gjør. Jeg mener det jeg skriver i eposter, eller sier på telefonen, og de kan gjerne leses høyt i dagslys. Jeg har ingen skjult agenda og målestokken min på det jeg gjør "is my gut feeling". Magefølelsen staker ut veien, og jeg spør når jeg lurer. For de som kjenner meg, er jeg rett ut og rett frem, enkelte vil mene det er for tøff 'approach', men jeg liker å kalle en spade for en spade, jeg er ærlig, og skjuler meg ikke bak en fasade jeg ikke kan opprettholde, og skulle jeg først skrive et personlig innlegg ville jeg gjøre det en gang for alle, så enhver tvil kan fjernes om intensjoner og hemmelige agendaer.
At jeg følger min drøm og jobber med det jeg elsker og er lidenskapelig opptatt av, er like legitimt og levedyktig som andres drømmer og yrkesvalg. At jeg selvfølgelig er nødt å forsørge meg og mine, er en reell konsekvens av å leve i virkelighetens verden og ikke i cyberspace. At andre går systematisk etter å stoppe folks forsøk på å skape noe og deres levebrød, er ondsinnet og faktisk ulovlig.
"Ærekrenkelse er straffbart dersom noen ved ord eller handling krenker en annens ærefølelse eller krenker en annens omdømme ved å opptre på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette ham for hat, ringakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit"
Når fotografer henvender seg til journalister og sier jeg er en fiktiv person, eller poster usannheter offentlig i lukkede grupper på facebook, i den hensikt å skade NWB, bør man også kunne stå for det offentlig. Det er sårende, og det gjør vondt at folk så desperat ønsker å rive ned noe man jobber så hardt for å bygge opp. Ihvertfall når også gjeldende fotografer lyger til sine kolleger når de endelig blir konfrontert. Ofte er det slik at de som hardnakket påstår usannheter, ofte er de som har noe selv å skjule. Jeg derimot sitter ikke i timesvis foran skjermen alene, for å jobbe med å vise alt det vakre og fine, fordi jeg ikke har noe liv. Jeg sitter her og fortsetter å jobbe mot drømmen min, og det jeg ønsker å formidle, fordi det er en så viktig del av den jeg er, og mitt liv, og fordi det er en del av en større drøm. Å være kreativ og jobbe med kunst, er like livsviktig for meg som å spise og sove. At andre rakker ned på det, i frykt for sin egen utilstrekkelighet, er bare usigelig trist. Vi snakker om voksne mennesker, som ikke ser forbi sin egen egoisme og usikkerhet. Når det i tillegg kommer fra den bransjen som jeg har så stor lidenskap for, og som jeg brenner for å vise frem med den største respekt og og ydmykhet, sårer det enda mer.
Når fotografer henvender seg til journalister og sier jeg er en fiktiv person, eller poster usannheter offentlig i lukkede grupper på facebook, i den hensikt å skade NWB, bør man også kunne stå for det offentlig. Det er sårende, og det gjør vondt at folk så desperat ønsker å rive ned noe man jobber så hardt for å bygge opp. Ihvertfall når også gjeldende fotografer lyger til sine kolleger når de endelig blir konfrontert. Ofte er det slik at de som hardnakket påstår usannheter, ofte er de som har noe selv å skjule. Jeg derimot sitter ikke i timesvis foran skjermen alene, for å jobbe med å vise alt det vakre og fine, fordi jeg ikke har noe liv. Jeg sitter her og fortsetter å jobbe mot drømmen min, og det jeg ønsker å formidle, fordi det er en så viktig del av den jeg er, og mitt liv, og fordi det er en del av en større drøm. Å være kreativ og jobbe med kunst, er like livsviktig for meg som å spise og sove. At andre rakker ned på det, i frykt for sin egen utilstrekkelighet, er bare usigelig trist. Vi snakker om voksne mennesker, som ikke ser forbi sin egen egoisme og usikkerhet. Når det i tillegg kommer fra den bransjen som jeg har så stor lidenskap for, og som jeg brenner for å vise frem med den største respekt og og ydmykhet, sårer det enda mer.
Man kan ikke ta livet av noen fordi vi har forskjellig smak, eller stil, og man trenger ikke like alle. Alle trenger ikke like NWB og jeg trenger ikke elske alle fotografer, men vi kan RESPEKTERE hverandre som MENNESKER og INDIVIDER, og si ok; 'it's not my cup of tea', men ære være de for at de får noe til, eller i det minste prøver. Har man ikke noe pent å si, så 'seal your lips and tie your hands', ikke la de løpe løpsk på et taststur, fordi du har en dårlig dag, eller fordi du er redd for konkurransen, eller føler du har nådd ditt ytterste potensiale. Vi har alle godt av konkurranse, og vi har alle begynt et sted. Man må ikke glemme at man selv har vært kalv. Jeg kan ikke begynne på der hvor Style Me Pretty eller Green Wedding Shoe er idag. Jeg må begynne i mitt lille hjørne av verden, og jobbe målrettet mot å skape en norsk plattform som kan glede de som ønsker å la seg glede. Ikke ta det det fra leserne, fordi du ha en personlig oppfatning av noe. La andre glede seg over noe, selv om du ikke klarer. Jeg har hentet et sitat fra Marie Forloe sin video angående Dealing with Criticism, og som passer godt:
"It's easy to attack and destroy an act of creation. It's a lot more difficult to perform one." Chuck Palahniuk
NWB ønsker bare å skape noe norskt av noe som har eksistert i mange år internasjonalt, og som har vært en fantastisk kanal for å markedsføre fotografer, og leverandører i bryllupsbransjen, og ikke minst en stor inspirasjonskilde for kommende bruder og andre i bransjen. Jeg mente bare at Norge fortjente samme muligheten som resten av verden, men i en norsk setting. Noen humper i veien var jeg klar for, og også kritikk, men ondsinnede rykter, og trusler, og at det aldri ville ta slutt, men eskalere, selv etter at man hadde tatt kontakt med navngitte fotografer, det trodde jeg ærlig talt ikke. Det finnes en rød tråd i alt, og fellesnevnerne er gjennomgående også hos fotografene og deres forbindelser som har prøvd å disse NWB. Jeg har et ord; Nestekjærlighet. Blant annet har jeg fåt beskjed om:
"Av den grunn mener jeg det er helt nødvendig at du tar et skritt videre så fort du bare kan. Du gjør klokt i å gå ut og si hvem du er, i tillegg til at du bør være åpen på at du er fortsatt "litt på amatørstadiet."
Og slik fortsetter det i det uendelige, med nedrakking, kritikk, og negative ordelag. Folk har virkelig for mye fritid.
"Most successful people are to darn busy creating things in the world, and actually living their lives to have time to harshly critisize and judge you. The majority of the time, the people who are the harshest critics are the creative cowards. They are bystanders on the sidelines of life who risk nothing, and create nothing." - Marie Forleo
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv, og når denne bloggposten er skrevet er jeg så ferdig med kritikerne, og har brukt mer enn nok tid på å forklare og forsvare NWB sin eksistens, som kun er ment som en positiv arena for de som vil gledes. Jeg er kun ute etter å spre kreativ glede i en liten del av verden, og er priviligert som får lov å jobbe med, og kommunisere med de BESTE leserne og ikke minst de FANTASTISKE fotografene og bidragsyterne vi har til The Norwegian Wedding Blog. Jeg elsker når jeg får eposter eller telefoner med; Let's rock the world! For det er det NWB skal, rocke litt i verden, i vår lille verden, og slik kan vi alle rocke på våre forskjellige arenaer, enten du heter Magnhild - Antibloggeren, og er en av Norges kuleste blogger, eller heter Petter Stordalen, og forandrer verden, 'one hotel at a time'. Gi oss mangfold, gi oss en mulighet til å være med gi BryllupsNorge alternativer, alt trenger ikke være etter boken, og alt trenger ikke være slik det engang var, og 90-tallets brudetrender har passert for lengst. Get.over.it. Det er en ny tid, og vi skal fremover, med solen i hjertet, og med gode intensjoner fyllt med tro, håp & kjærlighet, skal vi la oss inspirere og selv være en inspirasjonskilde, også liker jeg å toppe det hele med en dæsj lidenskap, og kjærlighet til det du formidler og kreerer, enten det er design, foto, kundebehandling, eller salg. Passion - det er det som er drivkraften bak NWB, og det er de som har den samme lidenskapen vi ønsker å tiltrekke, og som vi tiltrekkes av, det gjenspeiles alltid i arbeidet du etterlater deg. Det er som fotavtrykk, og det er ditt visuelle DNA.
"Great minds discuss ideas; average minds discuss events; small minds discuss people." - Eleanor Roosevelt
Ellers tar jeg fullt og helt ansvar for at vi har hatt en håndfull bilder, hvor dessverre fotografen ikke har vært å oppdrive og dermed ikke er kreditert, og disse skal nå være slettet. Jeg legger meg selvsagt strykeflat, for at jeg lot meg friste av dele et vakkert bilde, men intensjonen var ikke av ondsinnet art. Det er selvfølgelig ALDRI greit, men det var i den spede begynnelse, og jeg lærer underveis - heldigvis. Tenk så kjedelig hvis vi alle var utlært på alle plan, og aldri gjorde feil. Jeg har også laget et par inspirasjonsinnlegg hvor fotografen ikke er direkte kreditert, men linket tilbake til den opprinnelige bloggposten og kilden. Ellers bruker jeg store ressurser og tid på å finne rett kilde og fotograf, og evnt. andre som bør krediteres, og sender dusinvis med mail ukentlig til fotografer verden over, med svært positiv tilbakemelding. Samtidig er jeg tilhenger av å bruke via kilde, der det er det. Jeg har rådført meg med flere norske fotografer, og i Norge er det fremdeles endel 'gammeldagse holdninger' i følge en annen norsk kjent fotograf til dette med å dele bilder. Som blogg, prøver vi å gjøre som andre blogger ute i verden gjør, når det gjelder kreditering og håndtering av bildemateriale. Skal man ta de som ikke krediterer bilder, bør man begynne helt andre steder.
Og for de som lurer på hvem jeg er; så er jeg Lisa, eller Elisabeth. På NWB og på web er jeg Lisa - Lisa Land. Et kallenavn som har vært brukt on and off i mange år. Det eksisterer ikke noen kule bilder av meg, og venter ennå på den rette fotografen, som kan få meg til å slappe av foran kamera. Skulle så gjerne klint til med et råkult bilde, slik som Kat, til avslutning, men dessverre så eksisterer det ikke.
Jeg, Lisa driver denne bloggen helt alene; jeg lager alt selv, designer alt selv, skriver alt selv og setter sammen bildene til bloggpostene, og svarer alle epost, my partner in crime, som bor under samme hustak, serverer meg kaffe og mat, og tar seg av salg og fakturering. The Notebook har jeg utviklet og designet for å kunne skape en liten, men viktig notatbok, for deg som ønsker å finne de kule & unike bryllupsleverandørene. Det var viktig for meg at presentasjonene i The Notebook, var noe som kunne stille våre medlemmer i et godt lys, med direkte linking. Jeg er så stolt over de sponsorene og medlemmene jeg har, og som har hatt og har troen på meg og det jeg gjør. Jeg ønsker virkelig å jobbe for at de skal synes i markedet. Samtidig vil jeg takke for den støtten jeg har fått, det rører og det gir driv til å fortsette på veien videre. Det er store planer for bloggen, og dens utvikling, og jeg håper dere vil 'join in on the ride'! Angående design og brukervennlighet på nettestedene, har jeg et godt stykke igjen før jeg er fornøyd, men et steg av gangen. Det er mye å gjøre når du er alene om absolutt alt, selv om jeg har en snill og tålmodig familie rundt meg. Foreløpig er hovedfokuset på innhold; content is king - right? Som jeg skrev til en dansk fotograf etter mange hyggelige mail frem og tilbake;
"Even if I have been reading and studying wedding blogs for 6-7 years, I'm new in the wedding blog industry, and I hope I do right, and hope it shows that I respect photographers and their work, by doing my best, and with every mistake or failure, I can only grow to become better. I love to hear from you photographers - you are truly why I did this in the first place. I have loved photography since I was a little girl, and have always lived a visual life; seeing life 'unfold in' pictures, film, words and art. I believe that true art is what makes us whole, it teaches with no explanation, it just is, no matter how the world changes, art lives in our spirit, and shows us that beauty exists no matter, only by speaking to our heart and our soul. Photography is speaking true love, for those who listens, and capturing moments you cannot recreate. Moments that are life as we know it."
Og for de som lurer på hvem jeg er; så er jeg Lisa, eller Elisabeth. På NWB og på web er jeg Lisa - Lisa Land. Et kallenavn som har vært brukt on and off i mange år. Det eksisterer ikke noen kule bilder av meg, og venter ennå på den rette fotografen, som kan få meg til å slappe av foran kamera. Skulle så gjerne klint til med et råkult bilde, slik som Kat, til avslutning, men dessverre så eksisterer det ikke.
Jeg, Lisa driver denne bloggen helt alene; jeg lager alt selv, designer alt selv, skriver alt selv og setter sammen bildene til bloggpostene, og svarer alle epost, my partner in crime, som bor under samme hustak, serverer meg kaffe og mat, og tar seg av salg og fakturering. The Notebook har jeg utviklet og designet for å kunne skape en liten, men viktig notatbok, for deg som ønsker å finne de kule & unike bryllupsleverandørene. Det var viktig for meg at presentasjonene i The Notebook, var noe som kunne stille våre medlemmer i et godt lys, med direkte linking. Jeg er så stolt over de sponsorene og medlemmene jeg har, og som har hatt og har troen på meg og det jeg gjør. Jeg ønsker virkelig å jobbe for at de skal synes i markedet. Samtidig vil jeg takke for den støtten jeg har fått, det rører og det gir driv til å fortsette på veien videre. Det er store planer for bloggen, og dens utvikling, og jeg håper dere vil 'join in on the ride'! Angående design og brukervennlighet på nettestedene, har jeg et godt stykke igjen før jeg er fornøyd, men et steg av gangen. Det er mye å gjøre når du er alene om absolutt alt, selv om jeg har en snill og tålmodig familie rundt meg. Foreløpig er hovedfokuset på innhold; content is king - right? Som jeg skrev til en dansk fotograf etter mange hyggelige mail frem og tilbake;
"Even if I have been reading and studying wedding blogs for 6-7 years, I'm new in the wedding blog industry, and I hope I do right, and hope it shows that I respect photographers and their work, by doing my best, and with every mistake or failure, I can only grow to become better. I love to hear from you photographers - you are truly why I did this in the first place. I have loved photography since I was a little girl, and have always lived a visual life; seeing life 'unfold in' pictures, film, words and art. I believe that true art is what makes us whole, it teaches with no explanation, it just is, no matter how the world changes, art lives in our spirit, and shows us that beauty exists no matter, only by speaking to our heart and our soul. Photography is speaking true love, for those who listens, and capturing moments you cannot recreate. Moments that are life as we know it."
Noe av det vanskeligste og modigste vi gjør i denne verden er faktisk og åpne hjertene våre, og legge det ut der, sammen med vår historie; nå har jeg servert mitt åpent til deg, og jeg kan bare håpe at du åpner ditt og tar imot. Siden jeg også elsker det skrevne ord, legger jeg ved mitt favorittsitat 'of all times'. Dette sitatet ble jeg gjort kjent med gjennom en av mine største inspirasjonskilder Brené Brown, og synes det passer perfekt til avslutning.
"It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat." - Theodore Roosevelt
"It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat." - Theodore Roosevelt
TUSEN TAKK FOR AT DU TOK DEG TID TIL Å LESE DENNE BLOGGPOSTEN - DET SETTES STOR PRIS PÅ! LA OSS NÅ SAMMEN FORTSETTE Å INSPIRERE OG GJØRE ET LITE HJØRNE AV VERDEN TIL ET VAKRERE STED Å VÆRE. ALLE FOTO: NWB
